Det er en god venn og kollega som fortalte meg at jeg alltid har plass til folk, og at jeg er så bunnsolid, noe som fikk meg til å tenke at ja det har jo skjedd masse de siste årene. Jeg har fått mindre tanker, og mindre tankestøy, og føler meg generelt veldig bra. Ja, jeg har alltid hatt plass til folk, men ikke på den måten jeg har det nå. Det er mer plass til de rette menneskene, hvis du skjønner. Kvalitetssansen har gått opp, mens kvantiteten har gått ned. Nå har jeg mindre tid og mer tid på en gang. Men jeg har alltid plass til folk.  Jeg har aldri dårlig tid, og jeg stresser aldri lenger. Det er fantastisk.

Hvordan dette er mulig

Vel, det handler om at man får personlige innsikter som gjør at man over tid ser ting annerledes. Man får et annet forhold til tankene sine. De tankene man alltid hatt, kan man plutselig ha, men flesteparten av de erstattes med nye, og forståelsen om at man kan ha alle tanker. At hvilke tanker man har er ikke viktig. Alt dette skjer automatisk på indre plan. Dette er ikke noe man skaper, det er noe som skjer automatisk. Da jeg var yngre hadde jeg mye tankestøy, har mindre nå, men nå kan jeg ha tankestøy uanstrengt. Fordi jeg forstår at det bare er tankene mine nå, og at det jeg tenker på nå vil passere, bryr jeg meg ikke så mye om hva jeg tenker på lenger. Mye av tiden føles det mer ut som jeg bare faller til ro i øyeblikket. Mens jeg tenker på prosjekter og nyter livet.

Nytter ikke 

For å ha mer plass i livet sitt til flere ting, nytter ikke å tenke på at nå skal jeg gjøre mer plass til ting, eller folk. Eller prosjekter. For livet til det man skal gjøre plass til varer ikke, ved mindre det er noe man trekkes mot utvilsomt. Det jeg snakker om er virkelig å ha plass til folk, og ikke bare være interessert i seg selv. Selv om omstendighetene tilsier at man har nok med seg selv, har problemer osv, finnes det drøssevis av eksempler med folk, som har plass til folk, som ikke lar problemene de har gå utover sin livskvalitet. Det er fordi at det jeg peker mot i denne samtalen her er ubetinget. Det å komme fra et sted å ha plass til andre og flere ting i livet sitt, er uoverholdent ubetinget. Det kommer innenfra. Det er her ideer, fremgangsmåter, og fikse seg selv kommer til kort.

Det å være interessert i noen må være genuint, det må være ekte. Det å ha plass til folk må være ekte, ikke en ide. Samme med å være bunnsolid. Det må være en ekte organisk forståelse innenfra. Det starter med å se at det eneste man ser er tanker. Jeg vet det av personlig erfaring, for jeg hadde mange tanker, som av og til gjorde at jeg ikke var tilstede. Jeg har også vært fraværende når jeg trodde jeg var tilstede. Opplevd å ikke få med deg hva som skjer rundt deg? Me to. Det skjer fremdeles, men sånn er jo livet. En uendelig læring, men nå legger jeg merke til når jeg ikke er interessert, eller når jeg ikke er tilstede. Mer trenger jeg ikke å gjøre. Resten blir bare ideer.

Kommenter gjerne under.