Under seminaret med psykologene George og Linda Pransky som snakket om en helt ny forståelse av livet, oppdaget jeg at hjertet mitt begynte å banke i høyere takt, rett etter at jeg hadde rukket opp hånden. For det betydde at det var min tur til å stille et spørsmål snart, eller fortelle om mine refleksjoner.
Før kunne jeg bli veldig nervøs for dette, spesielt hvis det var ca 100 mennesker i salen, men etter at jeg fikk en innsikt når jeg var på seminar hos George og Linda i USA, har denne nervøsiteten mer eller mindre forduftet, og blitt erstattet med en positiv spenthet i stedet.
Jeg oppdaget at jeg var i hodet
Men denne gangen igjen kjente jeg igjen at hjertet mitt banket hardt, mens jeg tenkte over innsiktene jeg skulle fortelle om, men det varte ikke lenge før det stilnet og hjertet begynte å banke saktere og jeg ble mer tilstede og tilbake igjen i rommet, hvor det var en annen i salen som pratet om sin innsikt.
Det eneste jeg gjorde var at jeg oppdaget at jeg var i hodet mitt, i tankene mine om det jeg skulle fortelle, istedenfor å være tilstede i salen. Med ett jeg oppdaget det fikk jeg en ny oppdagelse, og det var at det er ikke så farlig hva jeg kommer til å si, i hvilken rekkefølge, og hvordan det kommer ut. Jeg skjønte at jeg ville være trygg når jeg startet med å fortelle. Det var en visshet om at det jeg ville fortelle ville komme ut som det gjorde uansett, og at det spilte ingen rolle, og at derfor ville det jeg kommer til å dele bli bra!
“Presset” gikk bort av seg selv
Nervøsiteten stilnet helt og det ble bra, og jeg har blitt flinkere til å ta meg tid, og ta refleksjonspauser, som gjør at det som kommer ut, kommer fra et ekte sted inni meg, som kommer fra grounding.
Innsiktene mine gikk ut på at jeg kan sitte å ha mange refleksjonsøyeblikk og se ting/sammenhenger eller et nytt perspektiv om du vil, uten å gjøre å så mye ut av det, vite at ja det kan jeg dele og det kan jeg dele, men å ha roen i det. Å vite at en innsikt ikke forsvinner, men at det vil formes av seg selv i det jeg åpner munnen min, og at det ikke er nødvendigvis den innsikten som jeg tenkte på som var så viktig, at det er den som kommer ut.
Da det ble min tur
Da så jeg at det er noe annet som kommer ut, og kan komme tilbake til det jeg så, men det kan også komme ut andre ting som er helt nytt, som jeg selv ikke har sett før. Og det var det som skjedde, da jeg startet med å dele det jeg så denne dagen. Jeg begynte å dele ting jeg tenkte på som ikke var planlagt.
Jeg forsto også at det er bare å dele, det er friheten av å prate fra et åpent sinn, uten å bry seg om på hvilken måte det kommer ut. Derfor kan det være begrensende hvis man prøver å være autentisk, prøver å være grounded, og heller slippe ideen om dette, for det er igjen bare tanker.
Innsikt i ettertid
Det er ganske kult å se tilbake på at alt jeg trengte å gjøre før det var min tur til å dele noe i salen, var å legge merke til at jeg tenkte på hva jeg skulle dele, og idet jeg var klar over det og fokuserte tilbake i salen, gikk nervøsiteten bort, jeg ble mer meg selv, og kunne slappe av i at de innsiktene jeg skal fortelle om vil komme helt av seg selv, når det er min tur. I mellomtiden kan jeg kose meg med å lytte til de andre, og kanskje det dukker opp noe nytt. At det er noe nytt som slår meg fra meg idet jeg lytter.
Jeg vet at jeg har enda mer å gå på når det gjelder å slippe mitt eget selvpålagte press som er en illusjon, før det blir min tur. Dette er en eviglang læringskurve og det er en spennende sådan, men er takknemlig for det jeg har sett hittil.
Samme i salg!
Når vi er i en salgssituasjon gjør vi dette også. Vi lager oss forestillinger oppe i hodet vårt før vi møter et nytt menneske. Vi har tanker om hvordan dette kommer til å bli, og vi er oppe i hodet vårt, men med en gang vi slipper presset, er vi mer oss selv, og vi har et bedre utgangspunkt med en gang.
Ville bare dele, og del gjerne under her det du hørte når du leste dette.