Forventninger er noe de fleste mennesker har. I denne posten skal jeg snakke om hvor subtilt forventninger kan være. Før vi vet ordet av det, er vi slitne, fordi vi hadde en visjon om hvordan noe skulle være. Når det skulle skje, og hvordan det skulle se ut. Forventninger til oss selv, og tanker om sluttresultatet.
Vi lever litt som fisken som svømmer i vannet. Vi vet ikke hva som foregår, at det er vann vi svømmer i. Vi sover i våken tilstand.
Selv om noen av oss har hørt at det å ha forventninger ikke er noen god ide, har vi det allikevel. Dessuten skjer livet med oss, og uansett hvor mange ideer vi får fra en klok venn, går dagene og vi glemmer disse ideene. Det jeg er opptatt av, er ideer du ikke har hatt før. Som kommer ut av det blå.
Fisken vet ikke at den svømmer i vannet. Akkurat som vi ikke tenker på at vi puster i luft. Kanskje noen tenker på det, men absolutt noe vi tar for gitt. Det er et annet element vi mennesker også gjør, og det er at vi tenker. Det er ikke alltid vi er klar over det, og derfor har man kanskje en samboer som sier: “Hvor er du nå? Er du her?”
Forventninger kan bygges opp ved at vi tenker mye. For eksempel:
Man skal på en date med en fremmed, og har masse tanker før møtet. Man har kanskje mye tanker om et nytt prosjekt på jobben. Kanskje man tenker at man skal bli ferdig før alle andre. Det kan være at man har lyst til å skrive en bok, men man får aldri startet. Kanskje man også tenker at man burde få leid ut den ene hytta som står tom, men siden man har så mye annet å tenke på, blir det ikke prioritert. Dette skjer alle. Det er de prosjektene som er nærmest hjertet vårt, som jeg tør påstå blir oftere gjort. Ikke de prosjektene, som er “tenkte”. De blir oftest lagt lengst bak i hjernen. Det er når man har forventninger i forhold til disse som kommer fra hodet vårt, at vi havner i trøbbel. Fordi det er for stor mismatch mellom tanken på å gjøre det, og at man faktisk gjør det.
Et annet eksempel på dette er tiden vi bruker på å tenke på det
Det kan gå en hel sommer uten at noe blir gjort, og for hver dag noe ikke blir gjort, bygger dette seg opp i underbevisstheten vår. Altså alle disse tankene om ting vi skulle gjort, begynner å sette seg i kroppen vår, og vi blir urolige. Dette er en forklaring på hvorfor vi blir urolige, fordi det var så mange forventninger til oss selv. Vi begynner å føle oss håpløse til og med fordi vi ikke har kommet noe lenger med prosjektene.
Poenget mitt er at vi trenger ikke å være bevisst dette heller. Dette skjer uten at vi er klar over det. Vi lever som fisken i vannet og det er helt uskyldig.
Tankene skaper vår virkelighet
Alt dette som foregår på innsiden er usynlig for oss, blant annet fordi tankene går så fort. Det samme gjør sommeren. Før vi vet ordet av det har vi bygget oss opp masse tanker om oss selv, og blitt slitne av oss selv. Tanker om at vi er lite produktive. At vi ikke klarer å sette igang, kan være noen.
Det vi ofte ikke vet, er at dette er funnet på. Disse tankene kommer innenfra, de er intern- genererte, og det er oss selv som har laget ideer om at vi skulle satt gang for lenge siden.
Går det for lang tid føler vi oss mer håpløse (kanskje).
Det er ofte tidsaspektet ved det som også forsterker under den håpløse følelsen vi får til oss selv. Man tenker at når skolen starter igjen, er det akkurat som at man automatisk skal være motivert. For skolen, for skolen har jo startet igjen. Samme med oss som går på jobb.
Noen blir veldig gira i starten på et prosjekt, også går det noen uker hvor man er veldig engasjert. Problemet er at prosjektet har tatt så mye energi fra oss allerede. Før vi vet ordet av det. Også holder man kanskje på med motorsykkel lappen samtidig. Kjenner du deg igjen? Marie Forleo, kaller dette for å være multipassionate, og de er det mange av. Det å være multipassionate betyr at man er interessert i flere ting på en gang. Det kan bli så mye at man mister oversikten, men man blir også tom for energi.
Det hender at man bruker energien på steder man ikke trenger. Fordi man ikke kjenner seg selv, og fordi man ikke helt vet hva man vil.
Om det å være et sted om gangen
Ikke lett å være ett sted om gangen når man har masse tankestøy, som man ikke vet at man har gående engang.
Masse tankestøy, gjør at den kreative kilden i oss stopper opp. Noen ganger kan det at vi har forventninger til noe være så usynlig at vi vet det ikke. Man har så mye tanker om sluttresultatet, at før man vet det, er man tappet for energi.
Løsningen
Er å se at forventninger er bare tanker. Disse skapes innenfra. De er ikke ekte og det er helt uskyldig. Forventninger er bevegelige. De trenger ikke å bety noe som helst. Ikke utfallet av noe heller. Ting blir som de blir. Hvis ting blir for seriøst, kan man kjenne at det knyter seg, og at man mister livsgnisten.
Hvis man kan ha minst mulig tanker om utfallet, er det bra. Hvis man klarer å ikke ta livet så seriøst, er det også bra. Hvis du merker at du blir for opphengt i sluttresultatet, kan du tenke at det går mot sin hensikt. Det går mot selve det å leve. Og det er I øyeblikket at livet skjer.
At man heller kanskje tenker at ting blir sjeldent som man har tenkt seg.
At man ihvertfall ikke er slem mot seg selv, når ikke ting går som planlagt. Det er aldri hjelpsomt.
Går ikke ting som man hadde tenkt, er det viktig å stoppe opp og resette seg. Finn ny giv, og se ting med nye øyne.