La andre få vite om dette
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  

Jeg har blitt fortalt noen ganger at jeg kan gjøre tekstene mine kortere og enklere, men at budskapet mitt er fint. Vi for se nå om det er noe jeg får til. Uansett skriver jeg fra hjertet, så tenker ikke så mye over hvor mange ord jeg bruker og hvilke ord.  Uansett er skriving mest for gøy, og for å se at veien blir til mens man går. At man kan være tilstede, her og nå. For når vi er her og nå er vi egentlig i det ukjente. Det å ikke vite, er en bra ting. Å vite, kommer fra vårt konseptuelle sinn, eller rasjonelle sinn, intellektuelle sinn. Egoet eller vårt personlige sinn.

Når man er fullt tilstede, kan man havne eller lande i en tilstand som er ubeskrivelig, man vet ikke hva som kommer, men at man fortsatt føler seg trygg. At man tar ting fra øyeblikk til øyeblikk. Man Ser hva som skjer. Det å se, er å legge merke til.

Som følelsen jeg har av og til som gründer, at jeg ikke vet helt hva som er det neste, at jeg venter. At jeg ikke dømmer at jeg venter. At jeg ikke dømmer meg selv hvis jeg ikke «jobber» på den måten, andre jobber på. At ikke «drive» er noe som må være tilstedeværende, at man kan faktisk ikke gjøre noe, og ser an. Til inspirasjonen, driven, eller motivasjonen inviterer oss igjen helt uanstrengt.

Det er godt og rart på samme tid, og vente på at noe skjer som man ikke helt vet hva er. Jeg vet at det er et sitat fra et eller annet sted, et onlinekurs jeg har sett med Michael Neill, som snakker om at certainty is an illusjon. Jeg vet bare hva det betyr for meg, og samtidig noe jeg kan dele med folk. Fordi vi tror så mye og vi har så mange ideer om hvordan ting skal være, som gjør at vi lager oss en falsk trygghet. Mens indre trygghet er medfødt, går vi ut og skaffer oss den. Dette er menneskehetens dilemma, men også en slags invitasjon til å Se at det faktisk kommer innenfra. At det er mye konsepter og ideer om oss selv (konseptuelle sinn), som innbiller oss at vi har det bedre på den og den måten.

At vi faktisk når vi legger merke til at det er det vi gjør, så trenger vi ikke å gjøre noe mer. At det får lov til å endre seg av seg selv. Det er mer naturlig og normalt at vi går inn og ut av vårt konseptuelle sinn, mtp at vi går inn og ut av fremtiden, og/eller at vi har egne ideer om hva trygghet innebærer for oss. Vi trenger heldigvis ikke å gjøre noe med disse ideene, da de som regel, endrer seg ettersom man ser at man selv får nye tanker om ting. Eneste som står i veien for det, er når vi henger oss for mye opp i våre fastlåste ideer.

Det denne posten handler om egentlig er tilstedeværelse og øyeblikket, at når vi er i øyeblikket fullt og helt, er vi sånn egentlig hundre prosent i det ukjente. Når du hører dette, så må du ikke høre at det er om å gjøre å være i øyeblikket hundre prosent av tiden. Vi går inn og ut av det, vi er mennesker. Vi har ideer, vi er i fortid, vi er i fremtid, og vi er tenkende vesener. Det som er fint å belyse, er at vi liker ofte ikke å være i det ukjente, mange av oss. Det er verdt å merke seg at «Den» som ikke liker det er kanskje vårt konseptuelle sinn. Apropos vår dypere intuitive side, og vår intellektuelle side, som jeg nevnte tidligere.

Jeg synes det er en fint ting å være i det ukjente, fordi det er her jeg utvikler meg, og får mine beste ideer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


La andre få vite om dette
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •  
  •