Selvtillit er frittstående!

La andre få vite om dette

Før trodde jeg at selvtillit kom fra av at jeg gjorde noe, eller at folk sa noe til meg som var pent, eller at jeg hadde penger på kontoen, eller at jeg var den kuleste i rommet i det øyeblikket.. Det var ikke ofte jeg mistenkte at det kom fra min egen tilstand i øyeblikket, men det er sannheten, og det er det denne artikkelen handler om.

Da jeg besøkte min gode venn Bobby i Los Angeles for noen måneder siden, som tar en MBA der (master of businesss administration), snakket vi om at vi måtte utforske LA sammen. Vi visste bare ikke hvor vi skulle starte. Sandstone Peak Mountains in Santa Monica ble nevnt som er den høyeste fjelltoppen på Santa Monica boulevard, og han leste at det var 6 miles, som er 9,7 kilometer, som vi hadde tenkt å springe. Kvelden før hadde vi vært en tur ute i Venice beach for å sjekke livet, og jeg hadde akkurat ankommet LA og var i jetlag. Da vi våknet var jeg over the top optimitisk, Bobby var i fin form og vi bestemte oss der og da for å dra. Jeg hadde bare spist et par egg og drukket litt appelsinjuice og tok med meg en flaske  med vann.

Jeg fikk mine tvil, men fortsatte

Bobby er topptrent, og løper hver dag omtrent og spiller på foball laget til UCLA, pluss at han er veldig buff. Vi kjørte og kjørte opp i fjellet og når vi endelig var framme, så jeg første peak, og dit skulle vi løpe opp først. I mitt hode tenkte jeg at dette blir nesten som å løpe Bygdøy mila i oslo, så det bør vel gå bra, men ble noe mer skeptisk ettersom vi begynte å løpe. Jeg stoppet opp og sa til  Bobby at jeg kanskje droppet det, som sa at la oss løpe opp til første peak, derfra kan du føle på det om du vil snu. Jeg gikk med på det, og vi løp oppover og vi endte opp innom 3 peaks før vi var helt på toppen. Underveis følte jeg meg bedre og bedre, og tenkte at dette går vel helt fint.

Det var lenger enn vi trodde

Da vi var på vei til å løpe bortover og nedover, for jeg trodde vi var ferdig med oppover, og det var vi ikke, møtte vi Bobbys statistikklærer i stien. Hun var kjempehyggelig, og jeg tror den gjengen hun var med merket at jeg begynte å bli tørst og sliten, og da hadde jeg og Bobby bare løpt i 3 miles. Men jeg husker at jeg merket at det var pga at jeg slet ut min egen “hardware” som er en metafor for å gå mørkt i tankene mine. Hun hadde heldigvis en 1 liter med vann til overs som jeg fikk med meg, og som var en vannveske jeg kunne spenne rundt brystkassen, som jeg kunne suge vann ut av mens jeg løp. Men du vet en liter er ikke mye i den varmen. Vi fikk også vite at hele turen var på over 7 miles og vi var ikke halvveis, og da ble jeg mer engstelig. Men med en liter vann så visste jeg at jeg kom til å klare meg.

IMG_2926

Skapte worst case scenarioer i hodet

Jeg måtte stoppe opp noen ganger etter at vi hadde løpt et stykke og klage til Bobby husker jeg, og jeg var engstelig, men fortsatte. Mot slutten ble jeg veldig sulten, og fikk spurt noen forbi-passerende om de hadde noe ekstra mat, og da fikk jeg en appelsin, som vi delte. Vi begynte å se flere folk, og jeg begynte å lette litt mer, også klage litt igjen. Det var da Bobby snakket om at han hadde gått Mount Everest i 12 dager til basecamp at jeg begynte å se hvordan jeg skapte min egen realitet, og se det med litt mer humor. Hvis han har gått Mount Everest uten nesten å klare å puste i 12 dager, hva er det jeg går rundt og klager over? Det var da jeg skjønte at opplevelsen min ikke var så ille som jeg trodde.

Refleksjon i ettertid

I ettertid lo vi av opplevelsen, men det var først på Professional Training i La Conner at jeg fikk en innsikt om at jeg hadde gjort det jeg var engstelig for mer virkelig, ved å lage worst case scenarioer i hodet i utgangspunktet. Jeg visste jo at jeg ikke kom til å sulte eller tørste, og jeg visste jo at jeg var i god form, og det var jo utgangspunktet for at jeg var så optimistisk i starten. Og hva er 7 miles kontra 6 miles? Det er ikke store forskjellen, og dette er bare en god historie på at selvtillit er frittstående. Følelsen av å ha selvtillit kommer fra oss, og med andre ord fra det ukjente. Det er vårt eget ego som står i veien for det fra tid til annen.

Jeg tenkte også at det var godt jeg ikke snudde, fordi da hadde jeg aldri funnet ut om jeg klarte det, og at man klarer jo det meste. Det kommer bare an på om man stoler på seg selv!

Skriv gjerne noen ord, og del gjerne videre 🙂

 


La andre få vite om dette
Share the Post:

Related Posts

Serving vs pleasing people 

plugins premium WordPress