Hvordan kan vi ta av oss masken oftere?
Kom til å tenke på zorro nå når jeg skriver, men det jeg vil inn på her er den “masken” vi har på oss når vi er ute blant folk. På jobb, på trening, på eventer, på selskaper, etc. Vi liker å identifisere oss med det vi tror vi er. Jeg kan snakke for meg selv også her. Ta av seg masken og vise hvem vi er, og være oss selv. Og komme som vi er, er ikke alltid lett for meg heller. Er ikke noe ekspert på det, men jeg vet jeg er på vei. Bare det å skrive en artikkel om det, er ikke lett, for det gjør at jeg må reflektere på ting jeg kanskje ikke er ærlig om til alle. Det er jo noen temaer som er tabu for noen, og som man vil holde for seg selv, fordi det føles skamfullt. Vet ikke hva det ville vært for deg? Man er også redd for andre sine fordommer, også har man kanskje fordommer selv. Man kan til og med føle hvis andre har fordommer. Uansett, skiller vi på publikumet når vi tar av oss masken Noe som ville vært naturlig, fordi man ønsker isåfall å gjøre det rundt noen man stoler på og har tillit til. Ikke alltid sånn for meg. Jeg kan av og til brette ut ting for fremmede, ikke alt, men noe. Hvis det er viktige ting er det til folk jeg stoler på og jeg bryr meg om og vice versa.
Kan vi oftere være mer autentiske?
Ta av seg masken oftere. Være ærlig med oss selv og de rundt oss. Er vi i kontakt med følelseslivet våres? Det virker som for meg at mange lever livet litt utenpå seg selv. Det er et evig jag etter å finne på ting, og det er litt sånn følelse av å se og bli sett, eller se på meg og mitt liv rundt omkring. Folk er FOMO, og vet ikke at ro kommer innenfra, når vi lar oss vente på det. Forskjell på å vite det intellektuelt og vite det i. kroppen sin. For det er slik opplevelsen av livet fungerer. Roen kommer av seg selv, fordi vi er egentlig det vi søker. Ikke på grunn av at vi er sliten etter å være sosiale. Den kan komme av at vi sliter oss sosialt, men roen kommer som regel uanstrengt, uten stress. Det er en type ro som kan lede til “flytsone-følelsen”
Alle vil vel ha den? 😁
Holder oss unna det som er vanskelig
Vi har mange mennesker som lever utenpå oss selv. Det vil si at det går i det praktiske, i hvordan vi ser ut, hvordan vi vil ta oss ut, markedsføring, de rette vennene, osv. Mens veldig lite går på det spirituelle og det indre når vi snakker med folk. Ihvertfall her I oslo. Selvfølgelig har vi mange individuelle forskjeller. Dette er noe jeg legger merke til. Vi nordmenn er kanskje ikke så glade i smalltalk sies det, men vi er kanskje ikke så gode på å gå i dybden heller. Dybden på det vi ikke forstår, holder vi oss unna. Vi kan snakke om våre egne opplevelser og invitere andre inn på det når vi forteller om en reise, eller hvordan det var å gå på et kurs. Noen kan snakke litt om hvordan de har det, hvis den andre lar dem fortelle.
Noen er gode på å snakke om det følelsesmessige, noen få opplever jeg. Mitt inntrykk er at mange ønsker å bli gode på å snakke om det følelsesmessige, mens få er det. Man holder seg som sagt unna det som er vanskelig.
Det å være bevisst på at vi har på en maske, kan vi komme en lang vei. Det er en start, for da kan vi oftere Se når vi har den på, og få flere valg. Når vi Ser hva vi gjør, kan vi roe ned og tenke at jeg er god nok som jeg er. Si det som det er. Inviter den andre inn. Vi trenger ikke å skjule så mye egentlig. Ja det kan komme ukomfortable følelser ut av det, men føl det som er. Vil invitere deg til å ta inn hele opplevelsen. At det er ok å føle på frykten. At det tillærte vil prøve å stritte imot og gi oss motstand, fordi det tillærte (egoet) vil at vi skal føle oss komfortable.
Det kan være masken vi har på oss når vi møter venner, familie, på jobb, på trening, som influenser, og spesielt i en jobb hvor det er mye spill og hvor man går inn i en rolle for å oppnå noe. Det å se at vi faktisk oppnår mer både personlig og profesjonelt og ta små justeringer underveis, når vi er mer oss selv i situasjoner og får bedre kontakt med mennesker og tørre å vise andre sider av oss selv. Tørre å være litt mer sårbare, og vise oss som menneskene vi er, og ikke “super-mennesker”. Skape nærhet og ikke avstand med mennesker, og legge merke til når vi er tilstede og ikke. Vet det er mange ting I denne artikkelen jeg kunne ha skrevet mer om. Det får bli neste gang.
Den kontakten vi oppnår når vi er mer oss selv, er ærlige og sier det som det er, med vår egen visdom, så oppnår vi det vi vil, og får bedre kontakt med folk. Ihvertfall med de det er verdt å ha i livet sitt.
Hva er essensen i livet? Hvorfor skal jeg fortsette å tro på et bilde jeg har av meg selv? Vil jeg ha menneskelig evolusjon, eller vil jeg stay the same? Vil jeg skape avstand med mennesker, eller vil jeg skape nærhet? Vil jeg fortsette å ha stress i livet mitt?
Kan jeg begynne å lytte til min indre viten…
Det er ingen som er masken de har på seg.
